Stikkordarkiv: kronisk syk

Hvorfor blir SELVET så stort hos noen mennesker?

Hvorfor blir SELVET så stort hos noen mennesker som blir friskere av sykdom?

Som lettere og deretter alvorlig kronisk syk har jeg vært i mange stadier, både mentalt og fysisk. Når jeg var som sykest fikk jeg høre: Skjerp deg, det er andre som har det verre enn deg! For å presisere det; hva hjelper det en syk person akkurat der og da? Ingenting! Man er der man er. Og når man surrer rundt i drit ikke bare opp til knea, men helt til oppunder nesa er det vanskelig å kvitte seg med driten ved den rene skjære tanken om å skjerpe seg. Etter mye iherdig jobbing for å skaffe seg de riktige og beste fysioterapeutene, legene, ernæringsfysiologer og psykologene som kan hjelpe en som vasser i dritt langsomt opp av kloakken, kan man begynne å komme noen skritt videre. Underveis går man stadiene; sjokk, vantro, aksept, bearbeiding. Man må stake ut en ny plan ut av det illeluktende man står i, bokstavelig talt. For noen er dette lettere enn for andre. Noen bruker relativt kort tid på dette, andre igjen bruker lang tid. Så begynner man sakte men sikkert å finne sin vei ut av den verste møkka. Man begynner faktisk å føle seg litt bedre, både fysisk og mentalt. En del av bedringen har man logiske forklaringer på, andre momenter er man litt mer usikker på. Man må helst gi det litt tid. Spesielt sykdommer som svinger med årstidene pleier jeg å si at jeg trenger ett år for å være rimelig sikker på at noe er relativt sikkert i forhold til medisiner, ernæring, fysioterapi og trening. Likevel kan man få et tilbakefall, når som helst.

Så skjer det noe helt storartet, mennesker begynner å heie på deg. De roser deg opp i skyene; «Så flink du har vært….!» Jeg er ikke mindre takknemlig enn at jeg synes dette er flott. Men hver gang smaker jeg litt på akkurat det ordet: «Flink.. flink?» Hvordan har jeg vært flink? Stadig møter man mennesker som oppgir at de har VUNNET over sykdommen. Unnskyld meg, men handler ikke det å bli frisk om ganske mange tilfeldigheter? Flaks kanskje til og med? Jeg tenker i ærlighetens navn enkelte ganger: «Og der ble møkka erstattet med kvalme gitt….» For hva med de som ikke blir friske, de som må være der i den konstante møkka hver bidige dag resten av livet? De som dør av den sykdommen de har? TAPTE de over sykdommen de da? Nei, vet dere, de gjorde jo aldeles ikke det. De var bare ikke like heldige som oss andre. Enkelt og greit. Å omtale sykdom som om noen vinner en medalje, mens andre må ta til takke med et særdeles håpløst diplom i form av en stygg legeerklæring eller i verste fall en dødsattest, synes jeg er rene galskapen.

Av samme årsak liker jeg å presisere over for de som sikkert i alle beste mening skryter meg opp i skyene for å ha blitt bedre av min kroniske sykdom: Selvsagt har jeg lagt ned masse tid og energi i det å bli bedre. Man får ofte svært lite hjelp og veiledning i min diagnose enn: «Du må lære deg å leve med det!». Jeg har hatt en plan og delmål som jeg har endret sikkert 100 ganger på veien. Poenget er at jeg har vært MEST heldig. Jeg fant en lege som ga meg ro og ga meg den hjelpen jeg ba om og trengte. Som var villig til å prøve ut medisiner på meg. Etter å ha trålet et 20-talls forskjellige fysioterapeuter fant jeg en som lyttet og justerte behandlingen til min diagnose og stabilt ustabile form. Jeg fikk hjelp av ernæringsfysiolog og privat allmenn-lege med ernæringsmangler. Jeg fikk hjelp av psykomotoriker og psykolog til å legge livstrategier underveis i stadiene for å komme raskest og best mulig ut av det. Og det beste av alt kanskje er at min beste venn, støttespiller og det kjæreste jeg har, godmannen min, har støttet meg i alt hele veien. Han har bremset meg når viljen til å bli bedre raskt ble for stor og han heiet på meg da jeg bare ville gi opp og gråt mine ikke modige tårer. Han var tryggheten da jeg stresset meg opp over elendig økonomi og dårlig samvittighet. Uansett hva som skjedde HADDE VI HVERANDRE sa han. Det er ikke alle som har like forutsetninger for å KUNNE bli bedre av kronisk sykdom. Det er utallige tilfeldigheter og faktorer som spiller inn.

Det verste jeg da ser, er en kronisk syk person som brauter rundt som jeg kaller det. SE PÅ MEG, jeg har overvunnet denne sykdommen. JEG gjorde BARE slik og sånn, så ble jeg nesten frisk eller frisk. Bare du gjør som MEG så skal du se at alt går bedre. Man har et uttrykk for sånt i USA; self-made. Joda, jeg forstår at du oppfatter deg selv som en velfortjent vinner, men for meg blir dette totalt feil. Det er ikke inspirerende for noen. Det får meg til å tenke at du trenger å fylle kontoen din for selvfølelse, ikke bare selvbilde, litt mer. For det første vet jeg at situasjonen kan snu dramatisk i all kronisk sykdom. Hva skal du skryte til vennene dine om da? En kamel er tross alt vanskeligere å svelge jo mer hårete den er?! Det er ingenting galt i å være superlykkelig for at man er bedre. Den store lykkefølelsen kan nær sagt ikke beskrives annet enn som en nyforelskelse i livet. Men å tilegne seg selv all ære for å ha blitt bedre synes jeg er veldig uheldig. Det er uheldig for de som ikke er så heldige å få den hjelpen de så sårt trenger. De som ikke er så heldige å finne den beste fysioterapeuten. Den beste terapeuten. De som ikke har en helt spesiell person som alltid plukker deg opp når du i et nytt forsøk på å bli bedre falt sammen som et korthus. De som ikke har funnet en medisin som fungerer. Man skal bare være klar over at disse menneskene som er TAPERNE i enkeltes øyne er de største HELTENE. Men paradoksalt nok får de høre gang på gang fra velmenende sjeler: Se på si og sånn, hun ble bedre av å tenke positivt, spise riktig, trente seg frisk, slanket seg, endret holdning, skiftet jobb, gikk til psykolog og en drøss andre tips. Dette må disse hverdagsheltene høre på dag ut og dag inn fra uvitende mennesker. Visste du at kronikere bruker flere hundre tusen kroner av egen lomme i forsøk på å bli frisk(ere)? Ja, de har ganske sikkert forsøkt aloe vera juice til 250 kroner halv-liter’n også… Det er ingenting som er så uinspirerende som det. Alle må finne sin egen vei på denne reisen.

Jeg velger å si at jeg har vært heldig. Uendelig heldig som har kunnet staket meg ut av den verste møkka. Og jeg håper at jeg kan fortsette å være like heldig.

Man blir i hvert fall ikke sykere av å være litt ydmyk eller?