I dag vil jeg si skrive om positivitet og tenking rundt det å bli frisk. Kronisk syke mennesker blir oppfordret til å tenke positivt, noen mer enn andre. En klok terapeut sa til meg en gang, at det å være positiv, også handler om realisme. Fasit kan bli veldig positiv, med realisme, når man har en kronisk lidelse. Følelsen av å mestre, er svært viktig. I dagens samfunn, virker det til at klimaet er i endring. Nå virker alt til å handle om å mestre, for å holde lidelsen på avstand. Men er virkelig verden så rosenrød som en pastellvinter i solnedgang?
La oss se litt på forskningen rundt dette. Du vil finne denne typen forskning overalt på nettet, at smerte er tillært. Forskning oppgir at man med gitte teknikker, kan lure nervesystemet til å oppfatte, at du er frisk og plagene avtar gradvis og forsvinner. Og tester viser, med høy sannsynlighet, at forskerne har helt rett. Men kan man bli frisk om smerten er kronisk?
De aller fleste har opplevd langvarig smerte og også sterk smerte. Sterk smerte defineres for meg, som en smerte som overdøver det meste som skjer. At du ikke hører at noen snakker med deg, at du ikke oppfatter hva de sier og at du kan oppfatte situasjonen annerledes enn den egentlig er. Altså at man ikke lenger kan ignorere smerten helt, ved å være opptatt. Som kronisk smertepasient, blir man ekspert på å ignorere smerte. Det MÅ du, ellers kan du overhode ikke fungere. Med sterk smerte, tenker jeg på den type smerte man har i en fødsel. Det blir vanskelig å kommunisere med andre, fordi hjernen er opptatt og smertene bekjempes av endorfiner. Så kan man spørre seg, hvordan kvinner etter en fødsel, IGJEN velger å gå igjennom de samme smertene. Det har selvsagt med belønningen å gjøre. Og du vet at smertene varer en viss periode, så er du ferdig.
Tilbake i forskningen. Smerte er instinktivt og tillært. Dette er for at man først skal oppfatte faren, for deretter å kjenne den igjen ved å reagere med flukt eller konfrontasjon. Og dette setter seg i nervesystemet. Det er derfor mennesker kan huske en smerte og ta andre valg som gjør at vi unngår smerten en annen gang. Dette kan gjelde både psykisk og fysisk smerte. Dette er kroppens forsvar, mot farer som truer din eksistens, helt fra den tiden mennesker måtte kjempe mot farer daglig eller ukentlig. Det er en naturlig respons.
Terapien går ut på at om du snur negativ oppfatning om en hendelse, til noe positivt med tankens kraft, kan du kvitte deg med den helt. Dette kan man eksempelvis gjøre ved å utsette seg for den samme smerten eller traumet om og om igjen, i hjernen din. Men hva om du stadig får en ny trigger eller ny opplevelse, som trigger ny psykisk eller fysisk smerte? Da må du begynne på nytt. For kroppen har klinisk sett ikke forandret seg, selv om du har endret tankesettet på den foregående smerten. Om det motsatte var tilfellet, ville et menneske ikke ha reagert i det hele tatt på farer som truer og uttrykket «brent barn, skyr ilden», kunne vært begravet. Når smerten varer mer enn 6 måneder, kalles den for kronisk. Langvarig smerte kan endre oppfattelsen i hjernen, slik at den etter hvert blir overfølsom for smertestimuli.
Vi kan ta en sammenligning på hvordan nervesystemet fungerer. En ny fare truer deg! En bjørn står plutselig foran deg. Du senker spydet du har i hånden, så sier du til hjernen din, tenk positivt, dette er aldeles ikke farlig! Du skal altså gå imot ditt instinkt, som sier at du skal langsomt trekke deg tilbake, bort fra bjørnen, eller bestemme deg for å angripe den med spydet ditt i selvforsvar. Selvfølgelig er det mulig. Mennesket har vært nødt til å forholde seg til risikoanalyse i ualminnelige tider. Om du kom ut av opplevelsen med livet i behold, ville du kunne gå i terapi og skape om opplevelsen til noe positivt og mestre den følelsen. Men hva om du møter en ny bjørn neste dag? For en kronisk syk person, en helt ny og reell smerte. Da vil du måtte begynne på nytt igjen. Tankefeltterapi fungerer, jeg bruker det selv. Det vil si, at den fungerer, så lenge ingenting nytt oppstår og smerten forsvinner. Du kan være smertefri i lange perioder, om en ny smerte ikke oppstår.
Jeg er stor tilhenger av ny forskning på hvordan vår mentale kapasitet, kan bekjempe sykdom og smerte. Men det er her en kronisk smertepasient vil slite optimalt og muligens gjøre forskningen til skamme. For det oppstår nye smerter flere ganger i året, måneden eller Gud forby daglig. Vil teknikken da være tilstrekkelig? Vi kan faktisk ikke skru av nervesystemet på daglig basis? Vi kan derimot meditere oss til, det roligste nivået nervesystemet er i, for ikke å legge stein til byrden.
Nå har NAV og regjeringen i avtale, fjernet alle ord som omhandler sykdom i sitt nå elektroniske skjemavelde. Det står arbeid og aktivitet. Formålet er at folk ikke skal være eller blir syke av å lese akkurat det ordet? De har enn så lenge spart på ordet ‘behandling’. Nå skal du behandles og så i arbeid. Om behandlingen ikke virker, synd for deg. Da skal du muligens i rehabilitering, uten nødvendigvis at det er noe å rehabilitere.
I NAV og regjering, eksisterer ikke permanent skade eller kronisk sykdom. Ordet og graden av restarbeidsevne fra spesialister, skal settes til side i forvaltningen i behandling av uføresaker. Dette er begrunnelsen på nylige avslag på søknader i uføresystemet. De er dog enda ikke prøvd for Trygderetten.
I følge en av veilederne jeg hadde i tiltak på NAV, skulle de hjelpe meg med å VRI hjernen min, til å tenke at jeg er frisk og så forbli frisk i jobb. Dette handler om evne og vilje til å omstille hjernen til å bli frisk. Dette ble sagt, rett etter at jeg etter ett år i arbeidslivet, hadde kollapset gradvis og kjente godt på nederlaget, for deretter å være i tiltak nr 5. Men vet dere, at nakken min er like skadet, uansett om jeg aldri så mye overbeviser meg selv, om at den er frisk. Den er fysisk skadet og sender kontinuerlig smerte- og faresignaler til hjernen min. I mange år hvor nakken var friskere i perioder og smertene var små nok til å kunne ignoreres, kunne jeg vri hjernen til å tenke at jeg var frisk. 30 år etter skaden, har nakken min høyst 10 dager i året hvor den ikke sender disse høye signalene til nervesystemet. Det hjelper lite at jeg vrir hjernen min akkurat den dagen, med tankens kraft, til å slutte å tenke på smerten. For neste dag trigges smertene på på nytt. Igjen neste dag. Og nervesystemet har gitt opp å sende særlig endorfiner i all mass til området. Og i sannhetens navn, er det heller ikke smerten som forhindrer en fra å være i aktivitet. De som har født, vet at det ikke er smerten, men at man blir veldig sliten og trett når man har født i mange timer, som er den største påkjenningen.
Jeg møter igjen bjørnen som står fremfor meg. Jeg må bestemme meg for om jeg skal bekjempe bjørnen eller flykte. Noen ganger tenker jeg at det er best å la bjørnen gjøre det den er skapt til. Kanskje et realt slag fra en bjørnelabb, nullstiller nervesystemet mitt?
Skynd deg langsomt 